Jeg hadde aldri i min villeste fantasi forestilt meg at dette scenario verken skulle skje, eller i det hele tatt var mulig.
Jeg må begynne fra begynnelsen. Det er litt synd for min fantastiske blogg, med kanskje maksimalt 2 lesere, at jeg har liten eller ingen mulighet til å skrive om jobben min, så i stedet, må jeg skrive om fritiden og andre ting jeg kan skrive om. Men, i dette eksklusive innlegget, kommer det altså litt jobbrelater sttoff…
Vi snakker august 2010. Det var fremdeles sommer, og solen stod høyt. Det var varmt, og solbriller var et must! Det var da jeg begynte på prosjektet som var basert i en middels stor norsk by i mjøsregionen. Oppdraget vites ikke, men etter kun kort tid var jeg “merket” med selvlysende orange adgangskort med matchende nøkkelbånd. Det er ikke enestående for denne bedriften å merke eksterne konsulenter med selvlysende nøkkelbånd, det er regelen heller enn unntaket. Rykter skal ha det til at en sjef i en profilert norsk bedrift skal ha drøftet en personalsak med en innleid konsulent, i god tro om at vedkommende var ansatt. Etter denne fadesen har norske bedrifter (og kanskje utenlandske også) merket de innleide konsulentene sine med nøkkelbånd i varierende, men alltid like skrikende og aggressive farger (i tillegg til den unike muligheten til å prisdiskriminere dem i kantinen, selvfølgelig).
For mitt vedkommende var det helt ok med orange nøkkelbånd. Jeg har ikke noe anstrengt forhold til orange i det hele tatt, selv om jeg må innrømme at det kanskje ikke er den fargen som matcher garderoben min best. Fargen til tross, hovedproblemet var LENGDEN på dette båndet!!! HVORFOR måtte det være 10 meter, liksom?? Adgangskortet fikk med andre ord med seg ca alt jeg foretok meg. Alt fra dobesøk til lunsjen på nært hold. Veldig hygenisk altså!! Summasummarum (som jo er et veletablert og GODT norsk ord), kan man til tider driste seg og påstå at dette nøkkelbåndet utgjordet en aldri så liten kilde til irritasjon
Nok sagt og skrevet. Etter 1.5 år med nøkkelbåndet flagrende mens man løper i gangen, eller dinglende mens man sitter bøyd over PCen – det utrolige skjedde.
Det var en torsdagsmorgen, min nestsiste dag på prosjektet. Togpersonalet hos NSB hadde varslet om snarlig ankomst til ”den middellstore byen i mjøsregionen” - stasjon. Det var om å gjøre å helle i seg resten av kaffen, som allerede var blitt kald, sette PCen i sleep modus, bunte sammen strømkabler og mobilt bredbånd, klappe igjen PCen og legge den i vesken, og til slutt, dra frem det 10 METER lange adgangskortet fra vesken. Ikke nok med at det var 10 meter langt, men den hadde selvfølgelig en jojo, sånn at adgangskort + nøkkelkort + jojo var til sammen minst 100 meter langt. Uansett, jeg fikk dratt opp kortet. OG! Tror du ikke, at siden onsdag, så hadde det knyttet seg en slipsknute på nøkkelbåndet??? En fantastisk double windsor knute, på MITT nøkkelbånd. Helt AWESOME altså! Og, helt av seg selv. Automagisk i vesken!!
Her kommer et visuelt bevis, (og jeg beklager morgentryne på bildet).
Fineste slipset jeg har sett! Anbefaler herved alle å lage slipsknute på nøkkelbåndet sitt. Nøkkelbåndet blir kortere, og mer håndterlig, dessuten er det jo skikkelig fint! 
God påske!!
Bloggis fra Trysilekspressen!
Wop wop!
